I januar 2007 skriver Tony Blair, Storbritannias daværende statsminister, en artikkel i det amerikanske tidskriftet Foreign Affairs. Under overskriften "A Battle for Global Values" blir den såkalte krigen mot terror - initiert av amerikas forrige president George W. Bush i 2001 - forsøkt rettferdiggjort ved å påpeke at denne "krigen", i motsetning til andre kriger, ikke først og fremst dreier seg om sikkerhet, men om verdier. "We could have chosen security as the battleground", skriver Blair, og viser til angrepene mot WTC i september 2001, "[b]ut we did not. We chose values." Den påfølgende invasjonen av Afghanistan i oktober 2001, og av Irak i mars 2003, samt kneblingen av personvernet gjennom anti-terrorlovgivning og diverse PATRIOT acts, var, om man skal ta Blair på ordet, følgen av et valg - et valg tatt av enkelte utenrikspolitiske beslutningstakere, fortrinnsvis i USA og Storbritannia, om å la spørsmål om hvorvidt man skal gå til krig eller ikke, om man skal tillate waterboarding eller ikke, om man skal svare ja eller nei på en hel rekke andre svært viktige spørsmål, basere seg, ikke primært på en vurdering av nasjonens sikkerhet og territorielle integritet, men på sekulære ideer om "religious tolerance ... openness to others ... democracy ... liberty ... and human rights". Denne krigen, ble det bestemt, skulle ikke først og fremst handle om fysisk overlevelse, ei heller om ære, men om ideer - progressive versus reaksjonære -; om "optimism and hope", på den ene siden, og "pessimism and fear", på den andre.
Tradisjonelt sett har utenrikspolitiske analytikere operert med et skille mellom realpolitik Bismarck-style, på den ene siden, og idealisme à la Woodrow Wilson, på den andre. Historisk var mellomkrigstiden, med never again-proklamasjoner og løfter om en mer fredfull fremtid etter første verdenskrigs massive blodsutgydelse, god grobunn for en idealistisk utenrikspolitikk. Like god, om ikke bedre, var imidlertid grobunnen for den realpolitiske varianten, etter at Nazi-Tysklands krigsmaskineri på det mest grusomme vis hadde avslørt at håp om fred og en bedre fremtid i beste fall var illusoriske, om ikke rent ut farlige, og uansett ikke noe særlig å basere en ansvarlig utenrikspolitikk på. Det kan derfor se ut som en klassisk øvelse i hegeliansk dialektikk, når Blair, nå som den kalde krigen godt og vel er over, synes å hevde at den internasjonale virkelighet - om man kan tillate seg å bruke et slikt begrep - har gjennomgått en så dramatisk forandring, at den ikke lenger kan begripes v.h.a. enten et realpolitiksk, eller et idealistisk teoretisk rammeverk, men tvert imot v.h.a. en sammensmelting av dem begge. Med en slags historisk nødvendighet har internasjonale forhold idag utviklet seg til å bli så tett sammenvevet at det teoretiske spenningsfeltet som et hundreårs langt ordskifte har utspillt seg innenfor, idag ikke lenger gjelder. Blairs argument, om det fortjener en slik benevnelse, går som følger: "Globalization" - noe han uten videre spørsmål synes å akseptere som historiens og verdens endestasjon - "begets interdependence, and interdependence begets the necessity of a common value system to make it work", og ein, schwei, drei, wupsi, som ved et trylleslag, "Idealism ... becomes realpolitik," og nødvendigheten av å fange hele verden inn i et felles verdisystem, omenn med våpen i hånd, er bevist.
Selv om Blair altså på den ene siden hevder at USA og Storbritannia foretok et valg i 2001, om å la denne konflikten dreie seg om verdier, synes han interessant nok, på den andre siden, å hevde at konflikten i en viss forstand var uunngåelig. Maggie Tatchers TINA - there is no alternative - lurer i bakgrunnen, og idet Blair retter skytset mot skeptikerene - d.v.s. de som tillater seg å tvile på USAs og Storbritannias måte å håndere verdiforskjeller på - ramler hun med bulder og brak ut fra en dårlig lukket sarkofag i Downing Street nr. 10: Når alt kommer til alt, sier Mr. Blair, har vi egentlig ikke noe valg: "We can no more opt out of this struggle than we can opt out of the climate changing around us". Ok. What to do? Hadde vi kanskje ikke noe annet valg enn å la Blair føre an i toget?