«Høgre utdanning [...] bekrefter, utvikler og utfordrer mennesket som tenkende og skapende vesen [og] derfor er høgre utdanning et gode for det enkelte menneske som et dannelsesprosjekt for den frie og søkende ånd, som en kilde for kunnskapstørst, som en arena for skaperevne og brytning med nye og kritisk kullkastende spørsmål, som en spennende ferd mot det vi ennå ikke vet» – innledning til Mjøsutvalgets utredning om høyere norsk utdanning fra 2000 (NOU 2000:14)
7. desember 2007, lesesal B, Eilert Sunds hus, Blindern: Klokken er 20:37:57, det er nøyaktig 12 timer, 22 minutter og 3 sekunder til en ansiktsløs pensjonist kommer til å annonsere at firetimers skoleeksamen i STV1200 skal til å begynne. Jeg sitter på nest nederste benk litt krum i ryggen; øynene mine glir over side 757 av i alt 1668 sider pensum: «Teoretiske betingelser for effektiv bruk av trusler i internasjonal politikk», står det øverst på siden. I begynnelsen kunne jeg le av slike overskrifter og se på dem som et patologisk uttrykk for at luften i syvende etasje på samfunnsvitenskaplig fakultet er blitt farlig tynn. Nå er det ikke noe morsomt lenger. Når jeg tenker på de fire timene mellom 09.00 og 13.00 i morgen, er det som om disse 1668 sidene legger seg som en tung bør over skuldrene mine og truer med å knuse hodet mitt mot pulten, slik at alle de løse og forvirrede tankene skvises ut og renner ned på gulvet. Det er fjortende gang på tre og et halvt år jeg forbereder meg til firetimers skoleeksamen ved Universitetet i Oslo, og jeg burde vel egentlig være erfaren nok nå til å ta det cool, men faktum er at jeg blir stadig mer perpleks og fortvilet for hver gang systemet konfronterer meg med en slik prøve.
Fire timer uten andre hjelpemidler enn min overlessede hjerne. Hva var nå de betingelsene for effektiv bruk av trusler igjen? Jeg blar over til neste side, lar øynene gli nedover, og der! – ja, der har vi det! Jeg finner frem pennen og skriver på en lapp: «Troverdighet er en teoretisk betingelse for effektiv bruk av trusler i internasjonal politikk». Men idet jeg skal til å sette en strek under ordet troverdighet, som for å fremheve dets store grad av betydning, slår et spørsmål inn i min overopphetede hjerne --- jeg setter fingeren på setningen jeg nettopp skrev og hvisker: Er dette kunnskap?
Det skjer hver gang, igjen og igjen. Med jevne mellomrom i løpet av de to siste ukene, har jeg blitt slått av en fundamental tvil vedrørende mine egne akademiske evner. Tanken på alle kapitlene og artiklene – alle sidene, alle resonnementene, alle ordene – som jeg slett ikke føler at jeg har oversikt over – som jeg jo ikke kan, kan utenat – gjør meg varm i hodet og pinlig berørt på egne vegne. For, hør her: Et av poengene med en firetimers skoleeksamen er at eksaminanden ikke skal kjenne oppgaveteksten og derfor bli tvunget til å lese hele pensum fra begynnelse til slutt – forutsatt at vedkommende student har ambisjoner om å lykkes, d.v.s. ende opp med et gullkantet vitnemål. Men så lenge jeg ikke kjenner oppgaveteksten, aner jeg følgelig heller ikke hvordan morgendagens eksamensoppgave vil være vinklet, d.v.s. fra hvilket perspektiv en gitt problemstilling skal angripes. Nå, i og med at jeg umulig kan ha tid til å lese pensum fra alle mulige perspektiver, tvinges jeg til å lese nøytralt, perspektivløst og strengt faktaorientert. Systemet tvinger meg m.a.o. til å innta «a view from nowhere» – og følgelig trekkes jeg, med alt mitt subjektive engasjement, pågangsmot og iver, ned i et fire timers sort hull, et intellektuelt ingenmannsland, hvor all mening er redusert til bokstavene A, B, C, D, E, F – hvor A betyr bra og F betyr dårlig. Det er dette som gjør at den store utbredelsen av firetimers skoleeksamen kan tolkes som et tegn på hvor dårlig det står til i dagens akademia: «A view from nowhere is no view at all», og følgelig truer systemet med å annihilere det studerende subjekt. Det er nå 12 timer, 13 minutter og 28 sekunder til gongongen slår, og jeg innser at jeg har mistet grunnen, den strengt personlige grunnen til at jeg sitter her og leser til eksamen. Jeg føler meg krenket og redusert til et tannhjul i universitetets store maskineri, jeg føler meg presset ut i en akademisk limbus, hvor man i målbarhetens og den økonomiske logikkens navn, har hugget hodet av «den frie og søkende ånd» i meg. Resultatet av å bli utsatt for dette er at mitt glødende faglige engasjement – pågangsmotet og den ivrige holdningen som jeg hadde til faget i begynnelsen av semesteret – fordufter som dugg for solen.
Det første og alvorligste problemet med å benytte firetimers skoleeksamen som vurderingsform er altså at det dreper det faglige engasjementet. Det andre problemet – som tross alt er mindre viktig – er at denne vurderingsformen er høyst inadekvat dersom man målet er å få et bilde av studentenes akademiske evner. Det er en absurd følge av økonomisk logikk å redusere en students akademiske prestasjoner gjennom et tredjedels semester ned til fire små timer. Man skulle tro at universitetet rommet landets beste hoder, men hvilke hønsehjerner er det som tror at fire timer i hui og hast før jul på noen måte gir evalueringsgrunnlag nok til å vurdere en students akademiske evner? Høstsemesteret består av omtrent fire måneder, d.v.s. ca. 18 uker, d.v.s. ca. 675 arbeidstimer, forutsatt at studenten er fulltidsstudent. Ingen seriøs forsker ville våge å uttale seg om, langt mindre felle dom over, en sak hvor det empiriske grunnlaget begrenset seg til 12/675. Å påberope seg kompetanse til å vurdere en students akademiske kvaliteter på så tynt grunnlag, forekommer meg å være både arrogant og overgripende. En firetimers skoleeksamen ville vært nyttig dersom målet var å avdekke om noen var autistisk savant eller ei, altså dersom man av ren nysgjerrighet ønsket å undersøke om noen hadde fotografisk hukommelse eller andre pussige evner, men den sier ingenting – ingenting! – om studentens akademiske evner, ei heller om vedkommendes nedlagte arbeidsinnsats. Til det er situasjonen for oppkonstruert. Når man skal vurdere en fotballspillers evne til å spille fotball, så observerer man ganske naturlig fotballspilleren mens han eller hun spiller fotball. Men når man skal vurdere en students akademiske evner, så observerer man paradoksalt nok studenten i en høyst uakademisk situasjon. Ingen fullvoksne akademikere blir noensinne utsatt for noe som likner en firetimers skoleeksamen, d.v.s. en situasjon hvor de skal gulpe opp et referat av et par tusen sider pensum på fire timer uten hjelpemidler. Nei, akademikere har gjerne tvert i mot det sjeldne privilegium å ha god tid og alltid mulighet til å undersøke hva andre akademikere har funnet ut. Så hvorfor skal studentene, de vordende akademikere – vurderes i en helt annerledes situasjon? Firetimers skoleeksamen, tror jeg man kan si, sier intet annet enn hvor flink studenten er til å besvare nettopp en firetimers skoleeksamen.
«Flere byer, - flere byer!» skrek adjunkt Borring med hendene fulle av fjærpenner, fortvilet over at elevene nederst i klassen ikke hadde tatt seg bryet med å lære seg navnet på Belgias byer. Dersom noen hadde fortalt Alexander Kielland at firetimers skoleeksamen kom til å være den mest utbredte vurderingsformen ved Norges ledende utdanningsinstitusjon hundre år etter hans død, ville han nok blitt dypt fortvilet. For den reproduserte, kvantifiserbare kunnskap – den type kunnskap adjunkt Borring og hans kolleger forgjeves forsøkte å innprente i lille Marius' hode – den står øyensynelig like høyt i kurs i dag som for hundre år siden. «Evalueringsformer har mye å si for hvordan studentene innretter sitt arbeid med studiene» slo det såkalte Mjøsutvalget fast i NOU 2000:14. Den hyppige forekomsten av firetimers skoleeksamen får universitetsstudentene til å innrette sitt arbeid med studiene på nøyaktig samme måte som de gjorde på videregående. Og alle som har vært karakterjunkie på videregående vet godt hva som kreves for å lykkes: Les nøytralt, perspektivløst og faktaorientert. Svar presist på de spørsmålene som stilles, og avhold deg fra å utvise engasjement eller å stille egne spørsmål. Adlyd, tenk instrumentelt og faktaorientert, ikke originalt. Anbefalt metode: skippertak.
Firetimers skoleeksamen stiller Mjøsutvalgets romantiserende syn på den engasjerte og kunnskapstørste student i pinlig forlegenhet. Den er ikke bare en himmelropende inadekvat vurderingsform, den bidrar også til å kvele den lille rest av genuint faglig engasjement som er igjen på universitetet. Man kan si hva man vil, men flotte ord om «kritisk kullkastende spørsmål» stemmer rett og slett ikke overens med det rådende vurderingsregimet ved landets ledende utdanningsinstitusjon – hvis så hadde vært tilfelle, ville firetimers skoleeksamen vært det første som ble kastet på bålet.
(Publisert i Filologen 12. mars 2008)