Voldtekt har i den siste tiden vært gjenstand for den offentlige diskursens oppmerksomhet. Det er påvist som et faktum at det er menn av utenlandsk opprinnelse som statistisk sett oftest inntar rollen som overgriper, mens kvinner oftest blir sittende igjen med offerrollen. Spørsmålet man i den forbindelse kan stille seg er hvorvidt disse språklige kategoriene, d.v.s. mann/kvinne, utenlandsk/norsk, er moralsk akseptable. Mens man ikke kan tvile på at det de facto er slik at menn av utenlandsk opprinnelse utgjør den gruppen som oftest begår voldtekter, så kan man betvile den normative riktigheten av disse kategoriene. I bevissthetsfilosofien ble det på 50-tallet innført et begrep om emnenøytralitet (topic-neutrality). Man mente at mentale begreper var emnenøytrale, d.v.s. at de ikke sa noe om hvorvidt det disse begrepene refererte til var materielt eller ei - på samme måte som setningen "læreren til Kjell" er emnenøytal i forhold til kjønn, ved at den ikke sier noe om hvorvidt denne personen er mann eller kvinne. I forhold til denne mind-body problematikken retter spørsmålet om emnenøytralitet seg mot det deskrivtive, d.v.s. mot hvordan noe faktisk er. Jeg mener imidlertid at dette begrepet også har sin normative side, d.v.s. at spørsmålet om emnenøytalitet ikke nødvendigvis bare retter seg mot hvordan noe er, men også mot hvordan noe bør være. Det blir altså et spørsmål om hvilke språklige kategorier det er moralsk akseptabelt å benytte seg av i omtalen og behandlingen av et fenomen.
Jeg anser feminismen som en bevegelse hvis mål er emnenøytralitet i forhold til kjønn i den offentlige omtale og vurdering av personer og fenomener. Selv om du rent faktisk er mann eller kvinne, så bør ikke, skal ikke disse kategoriene tas i betraktning i en rekke sammenhenger. Eksempel: Når en person søker jobb, så bør det, skal det være irrelevant hvorvidt denne personen er mann eller kvinne; når en person har brutt loven, på samme måte. Fenomenet kjønnskvotering er interessant i denne forbindelsen. For det er utvilsomt et legitimt spørsmål: Kan man nå målet om emnenøytralitet i forhold til kjønn ved nettopp å betone kjønn? Selv mener jeg at sannsynligheten for dette er såpass stor av man bør gå inn for det, men samtidig, at man aldri i kampens hete må glemme hva det er man egentlig ønsker å oppnå (viz. emnenøytralitet). Feminismen må derfor være oppmerksom på at den, på et eller annet tidspunkt må anse sin jobb som fullendt, sin kamp som vunnet, og deretter slutte å snakke om kjønn. Det store problemet i denne sammenhengen er å peke ut akkurat dette punktet.
I voldtektsdebatten har det blitt betont gang på gang at det er menn som utfører voldtekter, mens kvinner er offerene. Etter min mening hadde feminismen tjent på å nedtone de kjønnsmessige aspektene i denne debatten. For bør det være relevant at det er menn som oftest gjør seg skyldig i voldtekter? Bør man ikke heller si at en person begår en kriminell handling - en voldtekt - og at en person er offer for denne kriminelle handlingen, og dermed punktum? Jeg er redd for at man, hver gang man benytter seg av kjønnskategoriene, beveger seg et lite skritt bort fra det feministiske telos (viz. emnenøytralitet i forhold til kjønn), og jeg mener, på grunnlag av dette, at disse kategoriene bør benyttes med forsiktighet, og kun som ledd i en prosess som, på en direkte måte, leder henimot disse kategorienes selvdestruksjon. Nå, jeg kan ikke se hvordan en slik betoning av voldtektsmenn leder henimot en slik selvdestruksjon, og derfor burde ikke "Voldtekt mot kvinner", etter min mening ha vært en av parolene på Kvinnedagen 8. mars.