Morgenbladet 2/3-07: Redaktør for tidsskriftet Minerva, Torbjørn Røe Isaksen, argumenterer i forrige ukes utgave av Morgenbladet for riktigheten av Norges vedvarende engasjement i Afghanistan, godt hjulpet av en retorikk som fortoner seg like barbarisk og røveraktig som objektet for hans kritikk. Han oppfordrer Norge til å vise ansvar og mot i krigen mot terror og "det radikale islam", og nøler ikke med å fordømme det motsatte standpunkt, om tilbaketrekning, forsiktighet og passivitet, som "feighet" og "ren egoisme".
Afghanistan 6/3-07: Et NATO-fly slipper en bombe over Nijrab - en liten by nord for Kabul - og en familie på 9 dør. En mor mistet sine barn, en kone mistet sin mann, en bror mistet sin søster, og alt dette som en direkte konsekvens av NATOs, d.v.s. vår krigføring i Afghanistan. Norge og Torbjørn Røe Isaksen kan umulig unndra seg ansvaret for å ha forvoldt denne familiens brutale død. I vår idealistiske og virkelighetsfjerne lengsel etter å påtvinge hele verden vår uovertrufne visjon om "demokrati og et fungerende velferdssystem", ender vi opp med "fattigfolkets" blod på våre hender. Gregers Werle lurer konstant i bakgrunnen: mens Torbjørn Røe Isaksen, fra de vestlige politikeres pidestall, egger til kamp mot feighet og egoisme, tvinges vi andre til gang på gang å sette oss ned som trettende mann til bords. Hvordan kan du påstå, Torbjørn Røe Isaksen, dersom du virkelig skjenker den døde familien på 9 en tanke; hvordan kan du påstå at motstand mot en slik voldelig reduksjon av mennesker til midler i din praktfulle plan om de vestlige verdiers og det vestlige styresetts verdensherredømme, utelukkende er et uttrykk for egoisme og feighet?
Hvilken vanvittig idé, forresten: å gå på besøk til de fattige med maskingevær.