Plutselig var jeg alene. Jeg hadde nettopp lest at mennesket kun er menneske blant andre mennesker, og mens jeg satt slik på sengen og kikket tomt ut i luften, ut i et tomrom uten øyne, uten munn, uten ører, forstod jeg at det var sant: l'homme n'est tel que parmi les hommes. Etter en stund gjenvant jeg fokus og festet blikket på lampen borte i hjørnet som så selvoppoffrende tilbød meg alle sine 40 dunkle Watt; som av hele sitt godmodige pærehjerte forsøkte å overbevise meg om at jeg slett ikke trengte en annens øyne, en annens munn, en annens ører; som trøstende bekjente at jeg var hennes eneste mål og hennes eneste glede. Stilt i forlegenhet av hennes hengivenhet lot jeg blikket falle og så mine egne, svakt opplyste hender i mitt eget like svakt opplyste fang, og med tårer i øynene lot jeg henne få vite at hennes 40 dunkle Watt dessverre ikke holdt. Jeg gikk bort til henne, strøk henne forsiktig over skjermen og lot mørket ta hennes plass.
Jeg forlot soverommet i stillhet, tok på meg jakken og gikk ut. Jeg gikk bort til enden av rue Arthur-Rozier, rundet hjørnet og fortsatte ned rue de Palestine. Ved kirken stoppet jeg og kikket først opp, så ned rue de Belleville, tenkte meg om, kikket likegyldig opp på månen som glinset mellom spirene og som ikveld tydeligvis hadde satt alle sine illusoriske krefter i sving for å gi kirken sin sakrale legitimitet. Men jeg hadde hardnet etter bruddet med lampen; jeg tillot med ikke å bli affisert, men bestemte meg resolutt for å gå oppover. Jeg hadde et mål; et nedrig, skittent mål, og jeg var blitt fast bestemt på å nå det.